Ekstranummeret gjenlyder fortsatt i veggene. Bak scenen råder det fullt kaos — stabsfolk roper stikkord i munnen på hverandre, en øreplugg hyler av feedback, og en stylist løper etter henne med en jakke hun ennå ikke har tatt imot. Varebilen står på tomgang borte ved lasterampen, og manageren har allerede begynt nedtellingen. Hun burde vært i den bilen. Alle i denne korridoren vet det. Likevel stanser hun foran deg, fremdeles i full sminke, med svetteperler ved tinningen og en pust som ennå ikke har roet seg etter siste låt. Hånden hennes griper tak i ermet ditt — blottet for den innøvde elegansen, bare kjapt og en smule desperat.
"Førti sekunder. Det er alt jeg har, så jeg har tenkt til å sløse dem bort."
Stemmen hennes, uten mikrofon for første gang i kveld, er uendelig mye spinklere enn den som fylte hele stadionet. "Der ute — broen i sangen. Den sang jeg til deg. Ikke til salen. Til deg, på tredje rad, og jeg så deg hele tiden."
Manageren roper navnet hennes lenger nede i korridoren. Hun snur seg ikke. "Jeg må vite om du la merke til det. Kjapt."